23 Dec 2020
Høyestrett har talt! Dommen har falt! KLIMADOMMEN.
Natur og Ungdom og Greenpeace Norden anla saken for å få kjent
tildelingen av utvinningsløyve for petroleum i Barentshavet ulovlig.
Verden har allerede funnet mer olje- og gass enn det som kan forbrukes uten
å ødelegge klimaet på planeten. Det er ikke behov for å lete etter mer.
Men oljeselskapene kan fortsatt tjene penger på å selge olje og gass -
det er ikke ulovlig. Og de fortsetter å lete. Og Staten legger til rette for
å fortsette.
Saksøkerne legger en GLOBAL TANKEGANG til grunn i et forsøk på å få (Høyestrett med på)
å bygge ned norsk petroleumsindustri.
Men de anlegger saken mot en spesiell liten konkret utvinningstillatelse i Barentshavet,
ikke mot norsk petroleums- og klimapolitikk’s helhetlige virkninger.
Dette har kanskje vært en taktisk overveielse fra saksøkerne.
For overhode å få saken opp må en nok ta tak i noe konkret.
De påstår som så at akkurat denne lille dråpen får begeret til å renne over - så denne dråpen
må være ulovlig.
Det gir Høyesterett en lettvint utgang på saken: Det er så mange andre forhold som er med på
å avgjøre hvordan klimaet utvikler seg, så denne dråpen kan ikke være avgjørende.
Og når helheten i bildet skal bedømmes kan ikke det være en sak for domstolene, det må
politikerne bestemme.
Høyesterett ønsker ikke å ha noe syn på kvaliteten eller innretningen av den samlede petroleums-
og klimapolitikken - å vurdere om Staten går over grensen for hvilke miljøødeleggelser som (grunnloven)
kan tillate eller ikke.
Bortsett fra generell svada om at klimaproblemene er ‘alvorlige’ tar ikke Høyesterett noen
stilling til om Staten gjør nok for å bøte på problemene.
De tar stilling til denne konkrete saken - og den gjør de til en bagatell uten betydning.
Vi lever i et tidskifte og Høyesterett henger etter.
Verden mangler institusjoner som kan felle dommer på grunnlag av avveinger av GLOBALE hensyn -
som kan bedømme det store bildet.
Vi lever fortsatt i Nasjonalstatenes tidsalder.
Norge har ikke ansvaret for utslipp fra bruk av norsk olje og gass i utlandet.
Slik er fortsatt internasjonal rett.
Å bringe miljøkonflikter inn for domstolene er en internasjonal trend, og dette er et
felt i bevegelse. Miljøorganisasjonene hadde kanskje håpet på å få litt drahjelp fra
Høyesterett. Men Høyesterett er bare en del av den herskende orden. Det er makta som rår.
Stortingets lovgiving og Høyesteretts tolkninger er bare en del av den løpende maktutøvelsen.
Det går ingen vei utenom å snu opp ned på maktforholdene.
Nye måter å definere politikk og å tolke lover vil komme med nye generasjoner.
Heldigvis er ungdommen på rett vei.
Jeg håper bare det går fort nok å få snudd verden på hodet - før den ‘vipper’.
Høyesteretts Klimadom(pdf)
View or add comments
21 Dec 2020
Det siste året har jeg lært spansk - ikke språket, men tenkemåten - ‘the hard way’.
Jeg har fått lære hva kulturutrykket ‘mañana’ kan innebære i praksis.
Og jeg har fått lære det ikke av spanjoler, men av ‘våre egne’ her nede på Gran Canaria.
Noen av oss har blitt mer spanske enn spanjolene selv etter noen år her i varmen.
Det hele startet med at toalettet gikk lekk, en uke før jeg skulle reise hjem til Norge
etter korona-nedstengningen i våres.
‘Aha’ tenkte jeg - nå har tiden kommet til å få renovert badet - og soverummet - som
begge har hatt setningskader i gulv og vegg. En renovering som jeg har hatt i tankene
i mange år,men som har blitt liggende der, fordi det ikke har vært akutt.
Men nå ble de plutselig akutt! Og gamle trege meg giret om til modus: ‘action’!
Jeg kontaktet Carlos - den rumenske håndverkeren som har gjort jobber på huset for meg tidligere -
men han var fullt booket.
Så fant jeg en dansk håndverker - Ingolf fra Fyn - som jobbet i nabolaget i samarbeid med
Vaktmester Geir - den gamle vaktmesteren på den norske skolen, som har startet egen virksomhet
med tilsyn av nordmenns boliger her nede på øya.
Ingolf kunne ta jobben og jeg fikk inntrykk av at han også kunne fagene: rørlegger, flislegger,
murer, maler og elektriker - eller i det minste hadde folk i sin stall som kunne gjøre en
god jobb - med betryggende tilsyn og kjennskap til norsk standard, ikke bare spansk.
Ingolf med medarbeidere startet jobben tidlig i juli.Jeg fulgte arbeidet en uke - det så
betryggende ut og virket projesjonelt - så jeg reiste beroliget hjem til Norge.
Alt skulle være ferdig til jeg kom tilbake 17 september.
Koronaen tok en liten nedtur på ettersommeren og flytrafikken kom igang igjen - jeg kom
meg nedover 26 september, en uke etter planen. Vaktmester Geir hadde sendt meg bilder av ferdige
bad og soverum som så svært så flott ut og han la til ‘jeg er sikker på du blir fornøyd!”.
Jeg fikk derfor hakeslepp når jeg så hva som møtte meg: Her måtte noen ha glemt både water og
vinkelhake. Flisefugene var ikke glatte og jevne,men humpet ivei. Flisgulvet var ikke flatt,
men virket som en flytebrygge i lett sjøgang. Veggene på badet møttes ikke rettlinjet, men i en
myk bue. Det nye gulvet var ikke i plan med det gamle: jeg hadde helt gratis fått et lite
trinn opp på 3 cm til den renoverte delen av huset. Til gjengjeld var servantsokkelen og
dørene kuttet av like mye i underkant, ellers ville de jo ikke passet inn.
Disse spenstige tilpasningene hadde hverken Ingolf eller Geir varslet meg om!
Åpenbart mente de at leveransen var i sin skjønneste orden - eller så var de klar over
at dette ikke var bra, men håpet likevel jeg ville godta resultatet.
Jeg hører nok dårlig, men jeg ser bra - og har jo selv drevet i flisfaget hjemme på Dyrehaugen,
og her møtte jeg amatørarbeid som var langt verre enn mitt eget!
Så her var det bare å holde sinnet i sjakk og ta fram den kjølige sakligheten:
Pekefingeren på saken og si: ‘Sånn skal det ikke være’ - her og her og her og her og ….
Det ble en lang liste. Heldigvis inså Ingolf at leveransen ikke holdt mål.
Neste skritt var å overbevise ham om at her nyttet det ikke å flikke på overflaten -
det var noe grunnleggende galt med hele arbeidet.
Jeg sto på at alt det nye måtte rives og bygges opp igjen av skikkelige fagfolk med
skikkelig tilsyn.
Etterhvert gikk også Ingolf med på det - han erkjente at de folkene han hadde satt på
oppgaven i sommer ikke var kvalifiserte - og han hadde da også gitt dem sparken!
Vi ble enige om at rivingen skulle starte den 26 oktober og at det skulle arbeides intensivt
i to uker for å få alt ferdig til 6 november.
Det startet bra med at Ingolf hyrte inn Guillermo med 3 øvrige medarbeidere.
De rev flisgulvet på soverummet - og årsaken til ‘flytebrygge’-følelsen kom for dagen -
flisefugene hadde ikke noe underlag. Gulvet var ikke blitt avrettet før flislegging.
Under hver flis var det klasket en diger klump flislim og flisa var blitt trykket ned på midten.
Flislimet var ikke kommet ut til kantene. Når alle flisene var fjernet sto det igjen
et ‘bakebrett’ med flislim-boller av 2-3 cm høyde. Ikke rart at fugene var ujevne - det fantes
ikke noe hold under dem for glatting.
Likedan var det på baderomsveggene - det var ikke gjort noen avretting og etablert et jevnt, fast
og flatt underlag for leggingen av flisene. Når jeg begynte å banke på flisene var det klart
at det var hulrom både her og der. Når en av veggflisene ble fjernet dukket det opp noe
som liknet på et fuglefjell - sementklumper og små ‘hyller’ som flisene hadde vært limt fast til.
Det som var påført av membran var svært så hullete.
Guillermo og folkene hans bare ristet på hodet - ‘loco,loco!’
Heldigvis var Guillermo’s folk dyktige flisleggere - de etablerte fast, flatt underlag og
har nå lagt flisene som seg hør og bør!
Vel så viktig som flisene er selvfølgelig rørleggingsarbeidet - hele operasjonen startet
jo med at det gamle toalettet begynte å lekke! Nå skulle alt bli fint og bra her på Casa’n.
Etter nyleggingen av flisene kom baderomsutstyret på plass: dusj, servant, bidet og toalett.
Men det lakk! Tilkoblingskranene ble tatt ned og montert med mer rørleggertape og flere
omdreininger. Men det fortsatte å lekke! En runde til med samme medisin, men det lakk fortsatt!
På’n igjen. Nok en runde og Ingolf fikk iallfall krantilslutningene til å være tette.
Men på soverumsiden av veggen kom våte flekker til syne!
Det var ikke annet å gjøre enn å gå løs på veggen - det var åpenbart koblingene inne i veggen
der rørene kom opp fra gulvet som lakk. På’n igjen.
Etterhvert fant Ingolf lekkasjene og fikk dem tettet.
Når jeg skriver dette pågår arbeidet med å mure igjen veggen.
Forhåpentlig dukker det ikke opp nye våte flekker i veggen.
Men en grunnleggende bekymring vil fortsatt være der i lys av det makabre rørleggerarbeidet
som ble utført i første omgang - er det lekkasjer i rørene som ligger nedstøpt i soveromsgulvet?
Disse er lagt som ‘rør i rør’ og teoretisk skal vann komme ut ved hovekrana i boden.
Men hvis også omslutningsrøret er lekk? ….Da vil setningskadene i soverumsrumsgulvet dukke
opp på nytt - om noen år. Her er det ikke annet å gjøre enn å vente å se - om ikke noen har
noen avanserte lekkasjesøksteknikker å tilby i mellomtiden.
Det går kanskje an å få tilgang til fellestunnelen som ligger under soverummet for å se om
det pipler små dråper av vann der. Eller stenge av alle kraner for en lengre periode og se
om det fortsatt dukker opp forbruk på vannregningen!
Per idag er det meste av det som gikk galt i sommer nå rettet opp.
Min frustrasjon er at det har tatt så lang tid.
Alt skulle vært ferdig 17 september, så gikk det galt og alt måtte gjøres om
med ny frist 6 november, denne har ikke blitt holdt og per idag tar Ingolf sikte
på 15 januar. Vi lever i mañana-land - denne gangen under norsk/dansk ledelse!
For å si det godt norsk: Ha-det på badet!
Bilde: Lekkasjejakt i den nye soverumsveggen
Bilde: Havutsikt i Mañana-land. Sommeren’s nye bad og soverum revet og puttet i sekker klare
for avhenting. Men ikke nok med bygningsavfallet i forgrunnen. Over kanten på
muren dukker den norske naboen’s ‘skraphandel’ opp - takinstallasjoner som ble ulovlig plassert
av forrige eier, som ikke lenger er bruk, men som ikke blir fjernet. Det er av sine egne en
skal ha det!
View or add comments
30 Apr 2020
Det er Corona-tider. Jeg sitter i epidemi-husarrest på Gran Canaria.
Spania er hardt truffet - og restriksjonene sterke og strenge.
“Quedate en Casa” heter det her: “Bli Hjemme” på godt norsk.
På noen få uker har verden blitt ‘snudd på hodet’ - det som var komplett
utenkelig i februar er blitt hverdagen i april: Hele befolningen innelåst,
politiet patruljerer gatene og jager deg hjem. Strendene folketomme og
avsperret. All virksomhet unntatt sykehus og såkalt ‘samfunnskritsiske’ stoppet.
Slik har det vært i 6 uker nå - og vil nok pågå i minst 6 uker til, kun med
noen små forsiktige ‘lettelser’ her i Spania.
En kan gjøre seg mange betraktninger om det som har skjedd - store og små.
Her kommer noen.
Regler
Det er vanskelig å lage regler. Kanskje verre her i Spania enn i ‘lille’ Norge.
Spania er sterkt sentralisert (Arven etter Franco?). Provinsene kalles ‘autonome’,
men det synes å være mest i navnet - de kan nok foreslå ting, men Madrid bestemmer.
Og Madrid lager ensartede regler for hele landet.
Corona-viruset har slått spesielt hardt til i Madrid - så da blir det strenge restriksjoner,
ikke bare i Madrid, men overalt.
Og når Madrid har bestemt, er det bare å adlyde - en regel er en regel og skal overholdes.
Tolkningen er ikke opp til den enkelte, den står Politiet for - og det er ikke få bøter
som har blitt ilagt. ‘Formildende omstendigheter’ synes å være et ukjent begrep.
En mann i Las Palmas fikk 700 euro i bot for å ha besøkt forloveden i et annet hus.
Ikke lov å gå ut hvis du ikke skal handle mat eller medisener eller i banken.
Ikke lov å drive sport. Hugi - som alltid holder god fart (fra tiden med hund) -
ble stoppet på vei til butikken - hun jogget, det er å drive sport, noe som ikke er tillatt!
Ikke forsøk å diskutere hensikten med regelen med Politiet - da blir det dobbelt bot.
Det er ikke lov å ta en (‘sportslig’) omvei til butikken, slik vi forsøkte de første dagene.
Vi har en liten rute ‘over fjellet’ som vi normalt går for å gjøre en ‘norsk tur’ ut av
handlingen. ‘Mindre folk, mindre virus enn nede på fortauet’, tenkte vi. Men da kommer
de rop fra en mann med hund oppe fra den andre dalsiden - ‘Ikke tillatt å gå tur i fjellet’.
Andre naboer i området hadde sett oss da vi gikk ut- og truet med å melde oss til Politiet
da vi kom tilbake. På turen hadde vi ikke møtt et eneste annet menneske, så smittefaren
var ikke-eksisterende, men en regel er en regel! Angivervilligheten - og Politi-frykten
her i Spania er slående - og svært unorsk. Det er vel nok en arv fra Francotiden.
Spanjolene har jo aldri tatt er oppgjør med fascistene - alt ble skuffet under teppet
i 1975 og borgerkrigen er fortsatt et åpent sår.
Dødeligheten
Overdødeligheten i Madrid er enorm - i Mars 2.5 ganger normalen - 10400 døde per uke i mars,
mot 4000 samme periode tidligere år.
Klart det skremmer - og politikken har litt karakter av panikk - ‘vi vet ikke om det virker,
men vi gjør alt som er mulig’. Det overraskende er hvor mye kommandoøkonomi som faktisk er
mulig. Politisk Styring er fortsatt mulig - hvem skulle trodd det etter 40 år med det hellige
‘Markedet’ som svar på alle problemer!
Hvorfor er dødeligheten i Madrid så mye høyere enn andre steder?
Jeg har to hypoteser: 1) Dårlige vilkår for helsearbeidere og 2) Luftforurensninger.
I Norge blir helsearbeidere som føler seg sykebedt om å holde seg hjemme.
I Spania går du på jobb - også i helsevesenet, selv om du føler deg ‘litt syk’ -
du har ikke råd til å være borte fra jobben - så får heller smitten du måtte ha spre
seg til andre. Hver fjerde/femte coronasmittet i Spania er en helsearbeider.
Madrid er sterkt forurenset, særlig i vinterhalvåret. Tidligere Byråd har forsøkt å legge
brems på biltrafikken, men nåværende Byråd (fra høyrepartiet PP) har opphevet dem igjen.
Nå kommer straffen for dette med Coronaen. Det samme synes å gjøre seg gjeldende i Italia,
Lombardia er særlig hardt Coronarammet - og forurenset.
Foreløpig forskning har pekt på to kanaler: Folk som har levd over lang tid i sterkt
forurenset luft får svekket lungene og er mindre motstandsdyktige.
Det andre er at viruset fester seg på mikroskopiske partikler og slik spres effektivt over
store områder - det hjelper lite å holde ‘sosial avstand’ når viruset reiser med vinden!
View or add comments
16 Nov 2017
Catalonia kjemper for sin uavhengighet om dagen.
Siden 1714 - da de ulykkeligvis valgte ‘feil’ side i den spanske
arvefølgekrigen - har de vært underlagt spansk (dvs. kastiljansk)
styre. Katalonsk språk og kultur har vært undertrykt - helt frem til
Franco’s død i 1975, men også på flere måter videre frem til idag.
Det hele handler om kulturell identitet - som ved så mange andre
minoriteteskamper - også i dagens Europa. Som en katalaner sa det:
Vi er anderledes (enn spansjolene) og ønsker å styre oss selv.
Uten sammenlikning forøvrig dreier også sykehustriden i Møre og Romsdal
seg om kulturell identitet.
Nordmøre Historielag har forsøkt å forklare de store kulturforskjellene
mellom Molde og Kristiansund slik:
Dette er noe annet enn vanlige søsken- og nabokrangler. Det er som forskjellen på Østland og Vestland. Det handler om mentalitet og verdier.
Molde har nok tradisjonelt hatt en mer positiv oppfatning av Kristiansund, enn omvendt. Det har vært underholdende og eksotisk å besøke naboen i nord, med spennende kulturtilbud, annerledes næringsliv og fargerik historie. Men sykehusstriden har ødelagt mye.
Kanskje ligger noe av svaret på hvorfor byene er så forskjellige, på forholdet til havet. Sjøfart og fiske forsvant fra Moldes næringsliv utover 1800-tallet. Kristiansund, på sin side, er byen som ligger midt uti havet og lever av det. Da blir det mer bask og strev, og mindre overskudd til hagestell. Og det blir store konjunktursvingninger med fiskepriser og oljepriser. Kristiansund har alltid vært orientert ut mot eksportmarkeder og mot Nord-Norge, og har mottatt impulser utenfra i et heseblesende tempo. Molde har fått holde på mer på det jevne, med stabil drift der man har gjort omtrent det samme som året før.
Kristiansund er bygd på et formidabelt klasseskille. Det var nærmest en forutsetning for den tradisjonelle klippfiskindustrien. Utover 1900-tallet overtok arbeidsfolket makta, og 1. mai ble en like stor festdag som 17.mai. Barnetog begge dager! Molde har samtidig vært en by for landbruksbefolkningen i sin region. I Molde kopierte arbeidsfolket borgerskapets idealer og adferd – boliger og språk, mens det i Kristiansund var det arbeiderkulturen som dominerte, og folk måtte bo tett på grunn av plassmangel.
Folk i Molde kan regne med å leve nesten tre år lenger enn sine naboer i nord. Fordi de lever sunnere, men kanskje noe kjedeligere, men unngår livsstilsykdommer. I Molde går man til kirke med nattverd og gir kollekt; slikt er sjeldent i Kristiansund. Men Kristiansunderne er mer konservative med hensyn til dåp og konfirmasjon: de gjør det slik det har vært «brukelig», mens akademikerne i Molde er mer opptatt av human-etikk. I Kristiansund er det utbredt å skifte jobb, bolig og kanskje også samboer, noe som er mer uvanlig i Molde.
Moldenseren framstår som mer ansvarlig, langsiktig og stabil. Man klipper plen og vasker bil. Holder alle frister, kildesorterer. Kristiansunderen er mer avslappet, omtrentlig og bekymringsløs; fører et friskere og mer høylytt språk, er glad i farger og snakker gjerne med fremmede. Moldekulturen er skriftbasert og kalkulerende. Kristiansunderen blir andre veien gjerne oppfattet som sjarmerende frisk og direkte.
Møre og Romsdal fylke er en merkelig konstruksjon som kom ut av tilfeldigheter i byråkratiet i København. En bastard i grenseland mellom Vestlandet og Trøndelag. Fylket har litt av alt, men lite som samler.
Molde vs. Kristiansund
View or add comments
03 Nov 2017
Innvandringsøkonomi - langsiktige analyser
Statistisk sentralbyrå (SSB) har regnet på norsk økonomi med og
uten innvandring fra 2016 til 2100.
-
Med innvandring må petroleumsformuen deles på svært mange flere.
-
Stadig større andel innvandrere antas å ville komme fra ikke-vestlige land og og ha lavere sysselsettingsandel og lønn (enn norskfødte)
-
Norge har hatt svak produktivitetsutvikling det siste tiået og dette antas å fortsette.
Beregninge viser at innvandringen forsterker de problemene som aldringen skaper for finansiering av velferden, men at virkningen svekkes over tid.
Spørsmålet blir om slike beregninnger er ‘meningsfulle’.
SSB-forsker Ola Vestad kommenterer det slik:
«For meg blir imidlertid summen av (eller interaksjonen mellom) forenklende antagelser og usikkerheten forbundet med befolkningsfremskrivningene for mye til at jeg er villig til å ta resultatene på alvor. Resultatene bør etter min mening heller ikke danne grunnlag for politiske beslutninger.»
Økonomiprofessor Magne Mogstad som sier til avisen at rapporten er et «supert eksempel på hvor dårlig analyser blir når de ikke kvalitetssikres» med en fagfellevurdering.
En forsker på «gulvet» kommenterer det slik: Et internasjonalt tidsskrift ville bare refusert rapporten. I SSB blir den publisert.
Økonomiprofessor Ola Kvaløy ved Universitetet i Stavanger er blant dem som kritiserer Holmøys lange fremskrivninger og mener at de er for mekaniske. Han mener de ikke tar hensyn til at innvandring påvirker samfunnet på mange ulike måter. Effekt på produktivitet, tillit og innovasjon finnes ikke i innvandringsregnskapet som SSB.
Erling Holmøy svarer slik: Jeg har tatt de fleste av Vestads gode og konkrete kommentarer til følge. Hans generelle helt negative syn på hele analysen har jeg bare måttet avvise, for den kritiserer selve beregningsoppdraget som inngikk i et avtalt prosjekt.
Produksjon og bruk av vitenskap
Debatten om metodene og fremtiden til Statistisk sentralbyrå (SSB) pågår for fullt etter at det ble klart at byrået er i ferd med å gjennomføre en større omorganisering. 25 forskere har fått beskjed om at de skal flyttes fra forskningsavdelingen til statistikkavdelingen. En av dem er Erling Holmøy.
SSB-sjef Christine Meyer er kalt inn til flere møter hos finansminister Siv Jensen, og anklagene mot ledelsen i Statistisk sentralbyrå (SSB) hagler: Både Frps Jon Helgheim og Sps Liv Signe Navarsete har omfavnet konspirasjonsteorien om at en innvandringsliberal SSB-ledelse vingeklipper forskere som produserer innsikt som ikke passer med ledelsens politisk syn.
Tung kritikk kommer fra LO og NHO, som mener at den norske modellen svekkes av at byrået diskuterer sine modeller og leveranser inn i det inntektspolitiske samarbeidet. Og en tidligere leder av forskningsavdelingen, Olav Bjerkholt, mener SSB er utsatt for et politisk kupp, intet mindre.
SSB-ledelsen ønsker at færre, men spissere forskere skal levere på høyere nivå.
SSB selv, eieren og en haug med samfunnsøkonomer mener at byrået bør drive med forskning. Økonomiprofessor Jørn Rattsø og Knut Anton Mork argumenterer for at mer av forskningen bør overføres til universitetene. Økonomiprofessor Hans Hvide ved Universitetet i Bergen mener SSBs forskningsavdeling er for stor og for lite produktiv.
Hvide peker på at SSB har fått en orakelposisjon i norsk offentlighet som må utløse høye krav til kvalitet.
Utvalget som vurderte kvaliteten på dagens leveranser, mener at selve forskningen må utsettes for mer fagfellevurdering internasjonalt, for å sikre at modeller og verktøy som brukes i rapporter og analyser henger med i den faglige utviklingen.
Hva handler dette egentlig om?
I denne saken er det mange som ikke klarer å holde tunga rett i munnen.
80-års fremskrivninger kan aldri bli ‘korrekte prognoser’.
Men lange regnestykker kan tydeligjøre pågående tendenser - det har
Erlig Holmøy gjort på en god måte - og tydelig forklart hvordan resultatene
fremkommer.
At det er mange andre forhold enn de analysen redegjør for som også vil
influere faktiske økonomiske virkninger av innvandringen kan ikek Holmøy
bebreides for - da måtte oppdragsgiver (Finansdepartementet ha utvidet
oppdraget).
At en slik analyse skulle ha blitt særlig bedre om Holmøy’s rapport hadde gått
veien om internasjonale forskningstidskrifter er det liten grunn til å tro.
Dette er anvendt, praktisk forskning, ikke grunnforskning.
Slik grunnforskning må rette seg mot videreutvikling av selve analysemodellen,
ikke mot anvendt bruk av den til enhver tid beste model en har.
Politisk bruk av forskningsresultater
Stockholm Resilience senter som har forsket på ‘planetary boundaries’
har opplevde en likninde kritikk/debatt når de forsøker seg på å
formidle/popularisere grunnforskningsresultater.
Av å til kan en undre seg på om ikke poltikken også burde
underkastes ‘peer review’.
SSB -Rapport - Erling Holmøy
Kommentar Ola Vestad
Trine Eilertsen - Aftenposten
View or add comments
