Jeg leste nylig en analyse av hvorfor Europa sakker akterut i konkurransen med USA og Kina. Det var ikke mangel på flinke forskere eller for få patenter. Ikke var det mangel på oppstartskapital til nye bedrifter heller. Det var mangel på kjempestore kapitaler til å skalere opp nye ideer raskt til full industrialisering og rask penetrasjon på markedene. USA og Kina satser VOLDSOMT, det har ikke Europa klart så langt. Det fulgte detaljerte anvisninger av hvordan vi skulle klare å innhente de to andre.

Hva vi ikke vil

Er det virkelig det vi vil? Bli som USA og Kina? Om vi følger anvisningene kan vi nok klare det - kanskje i løpet av ti eller tyve år.

Artikkelen var skrevet som om vi ikke hadde noe valg. Og slik kan det nok se ut for de som står midt inne i konkurransen og sliter livet av seg for å henge med.

Jeg og mange med meg har mistet troen på at mer konkurranse fører oss frem til et Godt Samfunn - vi melder oss ut så godt vi kan uten å si det høyt. Finner våre egne små nisjer og avkroker hvor vi kan få lov til å bare være oss selv for en stund og late som om konkurranseverdenen ikke hører hjemme på jorda.

Men som alle må vi opp i tumultene innimellom for å tjene noen kroner til det aller nødvendigste. Men mer og mer ser vi oss omkring etter større grupper av ‘utmeldte’ som prøver å organisere overlevelse på egenhånd. Det har blitt drømmen: Forlate konkurransesamfunnet for godt.

Hvor det bærer

Vi har ikke noe ønske om å bli med på ferden videre for å ta igjen USA eller Kina. Men det ser ut som Storting og Styringverk fortsatt er besatt av dette. Styringspartiene ramler i oppslutning mens folket i fortvilelse søker seg til ‘samme hva, bare ikke et styringsparti’. Så magefølelsen der ute i folket vet at det bærer i gal retning. Og vi ser at mange stemmefiskere er ute med agn uten at vi helt tror at de vil klare å gjøre slike store ting anderledes.

Vi har laget et samfunnsmaskineri som bare ruller videre. Vi har mistet styringen, nå går det på egenhånd - riktignok smøres og fikses det på bevegelige deler innimellom, men rattet er surret og det går bare rett fram.

Og rett frem - det er mot USA og Kina. Den lille sideveien med skiltet ‘Et Godt Samfunn’ passerte vi for lenge siden.