Norsk politikk mangler visjoner

Torhild Nordal skriver på Hudd:

I forrige århundre var norsk politikk drevet av visjoner. Først visjonen om selvstendighet, deretter visjone om å bygge velferdstaten etter krigen, og til slutt visjonen om å bli en ledende oljeprodusent. Siden den gang har norsk politikk manglet visjoner.

Ja, politiske visjoner har blitt borte. Hva var det som fikk dem til å forsvinne? Etter krigen skulle vi bygge landet, skape ‘folkehjemmet’ - et bra sted for all å leve og virke.

Men på 80-tallet fikk vi den ideen at det beste var å overlate mest mulig til markedene. Da mistet vi målet med det vi holder på med. Nå er det nok med økonomisk vekst som ‘mål’. Så lar vi markedene bestemme hva innholdet blir. Våre visjoner er omvendt proporsjonale med størrelsen på markedøkonomien.

Skala er viktig. Over tid konsentrerer markedet rikdommen på færre og færre hender - oligarkene dukker opp og overtar. Langsomt taper demokratiet. Derfor må selve basisvisjonen være et samfunn med minst mulig markedsøkonomi

Ja, vi har latt markedøkonomien bli så stor at den har blitt dominerende og snart vil den bli enerådende. Da har vi nådd Thatcher’s mål fra 80-tallet: “There is no such thing ‘Society’”. Da slipper vi å gruble på visjoner for Norge - da går alt av seg selv. Samtidig vil WEFs (World Economic Forum) drøm gå i oppfyllelse: “You will own nothing - and you will like it”.

I det lange løp - der visjonene hører hjemme - får vi ikke begge deler - vi må velge mellom samfunn eller markedøkonomi.

I det gamle Mesopotamia forstod de dette. Hvert sjuende (jubel-)år inndro de den skjevt fordelte rikdommen ved å etterga all gjeld. Så kunne samfunnet starte på nytt på like vilkår.