Mer enn Grønt Skifte må til

Norge og de fleste andre land strever med det grønne skiftet. Det er selvvalgt politikk. Industrinasjonene tror at klima- og naturkrisene kan løses gjennom en storstilt satning på ny økonomisk vekst i ‘de nye grønne næringene’.

Men dette er ikke satninger for å redde klima og natur - det er satsninger for å redde den industrielle samfunnsmodellen som teknologi og kapital har skapt.

Det ‘grønne skiftet’ handler mest om å finne nødløsninger på kort sikt - slikt som:

  • dytte klimagassene ned i gamle oljebrønner istedet for å slippe dem ut i luft

  • kjøre like langt om ikke lenger med elbiler istedet for bensin og diesel

  • bruke like mye strøm om ikke mer, men fra vindmøller og solcellepaneler

  • osv

Vi er ikke kommet så langt med dette, men det begynner allerede å bli vanskelig, slitsomt og kostbart - uten at resultatene synes - klimagassutslippene synker ikke, de øker fortsatt - etter 28 runder med COP (internasjonale klimaforhandlinger - som startet i Rio i 1992).

Men Norge tror fortsatt dette skal gå bra - bare vi gir full gass i ‘det grønne skiftet’.

Andre - fler og fler - har begynt å tvile. Det skurrer for mange at mer av alt det gamle som skapte de store problemene er det samme som skal redde oss fra dem.

Enkelte har allerede gjennomskuet ‘det grønne skiftet’ - det er ikke noen løsning, det er bare en utsettelse for å slippe å ta problemene riktig på alvor.

Når omfanget og alvoret i klima- og naturkrisene virkelig går opp for oss forstår endelig at vi må se oss om etter en ny samfunnsmodell, ikke bare nye teknologier.

Figur: Industrisivilasjonen møter veggen

To spørsmål melder seg:

  1. Hva er det grunnleggende som er feil ved den samfunnsmodellen som Norge og de andre nasjonene har utviklet?

  2. Hvordan kan vi sette en ny kurs fram mot bedre samfunnsmodeller?

Noen samfunnsprinsipper vi nå styrer etter må forkastes - og andre samfunnsprinsipper som vi nå mangler må innføres. Overgangsprosessen vil sikkert bli både krevende og konfliktfylt.

Hvilke prinsipper er det vi snakker om?

Vi vet at industrisivilisasjonen (kapitalismen) har vært en formidabel suksess - på sine egne prinsipper - men ikke på planetens. Det er denne suksessen som nå må innringes.

Vårt økonomiske system har tatt for stor risiko - det må det bli slutt på. Vi har laget en økonomi som har vokst langt mer enn klima og natur tåler - det må det bli slutt på. Vi må gå fra uansvarlig foretakssomhet og nyskaping til ansvarlig nøysomhet og bevaring. Vi må gi tilbake mye av det vi har erobret og plyndret fra naturen.

Hva er det ved kapitalismen som har gjort den til en så voldsom vekstmaskin - med så drastiske konskvenser?

La meg sette fokus på en ting: evnen til å konsentrere økonomiske ressurser på få hender gjennom upersonlige selskaper med begrenset ansvar. De store selskapenes økonomiske makt har blitt helt ekstrem. Vi har politisk demokrati, men ikke økonomisk demokrati.

Legalt rollebytte

Selskapene har lov til å gjøre hva de vil og så mye de vil - så lenge deholder seg innenfor gjeldende regelverk. Våre lover og regler har ikke klart å stoppe selskapene fra å ødelegge klima og natur.

Prinsippet har vært at ‘det som ikke er forbudt, er tillatt’. Men lovgiver har ingen mulighet til å forutse alle uheldige konsekvenser av selskapenes virksomhet og forby dem på forhånd.

Vi må snu bevisbyrden - det selskapene ikke klarer å bevise er ufarlig skal ikke være tillatt. Føre var - prinsippet må grunnlovsfestes.

Vi må ta mindre risiko

Vi må gå vekk fra å ‘heie på gründerne’ og kaste subsidier etter dem.

Vi må bli grunnleggende skeptisk til all innovasjon.

Vi må snu tankegangen trill rundt - heie på dem som klarer seg med det de har, istedet for på dem som stadig trenger noe nytt. Heie på de skeptiske og forsiktige, ikke på de foretakssomme og ukritiske.

Når nye ideer som ved første blikk ser gode ut dukker opp, så må samfunnet ta ansvaret for kritisk avklaring av alle mulige virkninger og risiki. Først når ufarligheten er dokumentert gis grønt lys for produksjon.

Om innovasjoner skal iverksettes er en samfunnsmessig beslutning - ikke noe som skal overlates til den enkelte gründer eller selskap.

Ansvar må være fullstendig og personlig, ikke upersonlig og begrenset.

Hvis ikke en slik innringning av selskapenes virksomhet er nok - så må de knuses - selskapslovgivningen oppheves - kun ubegrenset ansvarlige enheter får lov å drive produksjon. Mindre sterke økonomiske selskaper vil gjøre mindre skade.

Demokratisk Rasjonering må erstatte Pengestyrte Markeder

Vårt økonomiske system har ikke bare skapt enorm vekst, det har også skapt enorme ulikheter. Markeder som får operere fritt over tid genererer økonomiske ulikheter - noen få vinnere og mange tapere.

En bærekraftig samfunnsorden fordrer likhet - ikke ulikhet.

Demokratisk Rasjonering innbærer tildeling av begresende resurser per hode istedet for per krone.

Når vi skal klare oss med mindre må vi erstatte markeder med rasjonering.

Oppsummering: Prinsipper for Planetpolitikk

  • Grunnlovfeste føre-var prinsippet

  • Det som ikke er tillatt å produsere, er fobudt er produsere

  • Konsekvensutgreiing og livsløpsanalyse forut for produksjonsstart

  • Ressurspooling uten begrensinger i enkeltdeltakernes totalansvar

  • Økonomisk demokrati i produksjon og demokratisk rasjonering i fordeling